Etter ei natt med snakking med Gunn Helen i søvne, var det endelig morgen! Begge drømte så mye rart, og vi vaknet midt på natten av at vi holdt på å le oss i hel. Så når kl. ringte 06.00 var vi faktisk veldig klare for å stå opp.
Det var søndag og gudstjeneste igjen. Kl. 08.00 skulle den begynne, og vi møtte opp ut forbi kirken 07.45 og var veldig klar. Men me er jo i Afrika, og der er det African time. Så vi måtte bare smøre oss med tålmodighet. Hva skulle vi stresse for? Vi har jo all verdens tid! hehe.
Den første gudstjenesten begynte to timer senere en planlagt så det ble litt venting på oss. Denne samlingen var for gategutter. De fikk mat og fikk fohåpentligvis med seg noe av det som ble sagt. Jeg må innrømme jeg fikk litt sjokk når de kom inn. Det var tydelig de var påvirket av noe. Janne fortalte oss at det var veldig vanskelig å nå de når de var kommet slik på "kjøret". Det er gutter på min alder som ikke såg ut til å ha noen ting... Jeg har rett og slett ikke ord for hvor vondt det var. Hvis jeg hadde hatt en slik oppvekst som de, da kunne det kanskje ha vært meg som satt der. Jeg ser hvor heldig jeg er som har alt jeg trenger og det beste av alt er at jeg har Jesus. Denne opplevelsen setter livet utrulig i perspektiv. Jeg håper at dere hjemme i Norge kan være med å be for disse guttene. Det er kjempe bra at de kommer i det hele tatt. Vi må be om at de må komme igjen, og at de må få møte Jesus.
På neste gudstjeneste var det mye sang og liv, og som sagt har de all verdens tid. Den føregikk på swahili så det er ikke alt jeg fortår, men det er enormt stilig å se at de synger av hjertes lyst og ikke bryr seg om hvordan de synger. Det var en baby som sat på fanget til moren, men plutselig såg jeg at hun gjekk på "rundgang" i kirken. Hvis moren ville reise seg å synge bare ga hun babyen til noen andre, og de sendte henne videre når de ville. Babyen virket veldig fornøyd med det. Folk kommer gjerne for seint, men går alikevel frimodig fram på fremste rad. Det var en fin gudstjeneste, og håper vi får anledning til å komme igjen. Men under hele gudstjenesten hadde jeg gateguttene i tankene... Jeg håper virkelig dere kan være med å be for de!
Det var søndag og gudstjeneste igjen. Kl. 08.00 skulle den begynne, og vi møtte opp ut forbi kirken 07.45 og var veldig klar. Men me er jo i Afrika, og der er det African time. Så vi måtte bare smøre oss med tålmodighet. Hva skulle vi stresse for? Vi har jo all verdens tid! hehe.
Den første gudstjenesten begynte to timer senere en planlagt så det ble litt venting på oss. Denne samlingen var for gategutter. De fikk mat og fikk fohåpentligvis med seg noe av det som ble sagt. Jeg må innrømme jeg fikk litt sjokk når de kom inn. Det var tydelig de var påvirket av noe. Janne fortalte oss at det var veldig vanskelig å nå de når de var kommet slik på "kjøret". Det er gutter på min alder som ikke såg ut til å ha noen ting... Jeg har rett og slett ikke ord for hvor vondt det var. Hvis jeg hadde hatt en slik oppvekst som de, da kunne det kanskje ha vært meg som satt der. Jeg ser hvor heldig jeg er som har alt jeg trenger og det beste av alt er at jeg har Jesus. Denne opplevelsen setter livet utrulig i perspektiv. Jeg håper at dere hjemme i Norge kan være med å be for disse guttene. Det er kjempe bra at de kommer i det hele tatt. Vi må be om at de må komme igjen, og at de må få møte Jesus.
På neste gudstjeneste var det mye sang og liv, og som sagt har de all verdens tid. Den føregikk på swahili så det er ikke alt jeg fortår, men det er enormt stilig å se at de synger av hjertes lyst og ikke bryr seg om hvordan de synger. Det var en baby som sat på fanget til moren, men plutselig såg jeg at hun gjekk på "rundgang" i kirken. Hvis moren ville reise seg å synge bare ga hun babyen til noen andre, og de sendte henne videre når de ville. Babyen virket veldig fornøyd med det. Folk kommer gjerne for seint, men går alikevel frimodig fram på fremste rad. Det var en fin gudstjeneste, og håper vi får anledning til å komme igjen. Men under hele gudstjenesten hadde jeg gateguttene i tankene... Jeg håper virkelig dere kan være med å be for de!
5 kommentarer:
eg e imponerte øve denne oppdateringå :) keep up the good work :)
ska varme å be for di. kan ikkje forestilla meg en gong koss vondt det må ver å sjå di sånn... :(
tippe afrikanarane e løgne og. når di e så slække at di sende ongen sin på rundgang. hehe
Hei Ingunn. Jammen har du fått opplevd møje dei siste vekene. Kjekt å få følga med på bloggen din. Nå er me og vaksinerte, og klar for Kenya alle 5. Det blir ei spesiell jul for oss i år. Forventningene til Afrika er store etter det du har fortalt. Flotte mennesker, utenpå er me forskjellige, men inni er me like. Forstår du har hatt sterke møter med afrikanere, møter som har gjort et veldig inntrykk på deg feks. guttegjengen fra gata. Me huske på deg, og glede oss til å treffa deg til jul. Stor klem fra mor.
Hei! Så flott at me får ta del i opplevelsane dine på bloggen din!
Du har visst alt opplevd ganske mykje ser det ut til.Så-å søtden geparden var!Misunte deg mest! Godt å høyra at du trivs.Men forstår og det blir sterke inntrykk.Me må jamen setja meir pris på at me har det så godt her heime.Farmor og farfar ynskjer deg alt godt videre!! Hels Gunn Helen!
Hi Ingunn. Ta med deg geparden til Dirdal, men hald den i band pga. rådyr, kattar og sauer samt Kåre og Turid.
Kjekt å sjå deg på fotoet og lukke til der du er. Snakka med Lucien Behar i går.(han som tala på Jonsok i fjor.) Han hugsa det du sa på samlinga.
Ha ein fin dag. Nydeleg ver i Dirdal.
Odd Dubland
www.dubland.no
Eg må bare sei at eg e så utrulig imponerte øve skrivingå di Ingunn! Du e så flinke å få d fram. Og dei sjønne ongane, hadde nåkk iche villt reist ifrå dei ijen:)Du e så heldige som får oppleva dette!
Ønske deg masse lykke t viare på dn nye plassen du sko t!
Tusen takk for maila og, suns d e veldi kjekt å hørra fra deg! så bra at du sette av tid t bloggingå, komme t å bli en daglig dose dette;)
Birgitte^^
Legg inn en kommentar