fredag 13. mars 2009




Men me kom oss til toppen. Herlig følelse!


Det var ekstremt kaldt!!!


Her nærmer vi oss


Kili i bakgrunnen her

En av guidene våre

PÅ 5895

Meg, Gunn Helen, Martha, Henrik og Kjartan tok turen til Kilimanjaro denne veken. Og på onsdag 05.40 var vi på den høyeste toppen; Uhuru. Vi hadde en fantastiske tur med nydelige naturopplevelser. Siste kvelden når vi gikk mot toppen hadde vi fullmåne og stjerneklar himmel. Når vi gikk ned hadde vi månen i ene enden og soloppgangen i andre enden. Når vi stod på toppen tenkte vi på sangen: " O store Gud når jeg i undring aner hva du har skapt i verden ved ditt ord." Vi stod på toppen av et stort krater og isbreer. Det var et mektig syn! Ingen bilder kan beskrive det synet. Desverre var det så kaldt at vi ikke klarte å ta noe særlige med bilder på toppen. Vi var så kalde at vi ikke en gang klarte å få opp glidelåsen på ryggsekken(Det var -20 grader)

fredag 6. mars 2009





NÅR SOM HELST KUNNE HAN HA BRUTT LØPET…
DA HAN SÅ DET SKITNE GULVET HJEMME I NASARET.
DA JOSEF GA HAM EN KJEDELIG OPPGAVE MED HUSARBEID.
DA MEDELVENE HANS DØSTE AV MENS DE LESTE FRA TORAEN,
HANS EGEN TORA.
DA DEN DOVNE BONDEN SKYLDTE PÅ GUD NÅR AVLINGEN VAR DÅRLIG.
PÅ ET HVIKET SOM HELST TIDSPUNKT KUNNE
JESUS HA SAGT: ”NÅ FÅR DET BLI MED DETTE!
JEG HAR FÅTT NOK! JEG DRAR HJEM.” MEN HAN
GJORDE IKKE DET.
HAN GJORDE DET IKKE. FORDI HAN ER
KJÆRLIGHET.


JESUS BANKER ALLTID PÅ DØREN FØR HAN GÅR INN.
HAN ER IKKE NØDT TIL DET. HAN EIER
DITT HJERTE.
HVIS NOEN HAR RETT TIL Å KOMME BUSENDE
INN, SÅ HAR HAN DET.
MEN HAN GJØR DET IKKE.
DEN FORSIKTIGE BANKINGEN DU HØRER?
DET ER KRISTUS.
”SE, JEG STÅR FOR DØREN OG BANKER” (ÅP.3.20)
OG NÅR DU SVARER,
VENTER HAN PÅ DIN INVITASJON FØR HAN
TRER INN OVER TERSKELEN.

GUD ELSKER DEG. PERSONLIG. STERKT.
LIDENSKAPLIG.
ANDRE HAR LOVET OG SVIKTET.
MEN GUD HAR LOVET OG LYKKES.
HAN ELSKER DEG MED EN USVIKELIG
KJÆRLIGHET.
HVIS DU VIL SLIPPE HANS KJÆRLIGHET TIL, KAN
DET FYLLE DEG OG ETTERLATE DEG MED EN
KJÆRLIGHET VERD Å GI VIDERE.

GUD ELSKER DEG
GANSKE ENKELT FORDI HAN HAR
VALGT Å GJØRE DET.
HAN ELSKER DEG NÅR DU IKKE FØLER
DEG VERD Å BLI ELSKET.
HAN ELSKER DEG
NÅR INGEN ANDRE ELSKER DEG
ALLTID.
UANSETT.



torsdag 5. mars 2009

Hjemreisen nærmer seg...

Jada, da har jeg faktisk vært i Afrika i fem måneder. Tiden går så fort. Fortsetter det slik er jeg jo 80 år før jeg vet ordet av det! Jeg kjenner jeg gleder meg til å komme hjem samtidig som jeg gruer meg. Jeg kommer til å savne den afrikanske kulturen og denne gruppen. Vi har jo levd oppi hverandre i fem måneder og kjenner hverandre veldig godt etter hvert. Og så har vi bygget opp en skikkelig intern humor. Kommer til å savne den.Hehe

Tålmodigheten har iallfall blitt sett på prøve disse månedene. Men trur det eller ei jeg har faktisk blitt vandt med å vente. Jeg har lært meg å hekle slik at jeg har noe å gjøre. ..Veldig greit tidsfordriv. Mange ganger har nok ”african time” gått oss alle på nervene. Afrikaneren tar seg nemlig tid til det som de møter på veien til den avtalen de har. De er ikke forsinket før det har gått et par timer. Slik er kulturen. De tar livet med ro og stresser ikke. Egentlig så har de det veldig fint slik. Det er bare så totalt forskjellig fra vår kultur. Vi er jo forsinket om vi bare kommer 5 min for sent. Ofte kan de kommer en time eller to for sent til gudstjenesten, men allikevel går de frimodig frem på fremst rad. Det er bedre sent en aldri. Og det er vel sant…

Den gjestfriheten afrikanerne har vist oss er helt utrulig! Kan faktisk bli litt for mye av det gode slik som den gangen når vi måtte spise 4 frokoster på en morgen. Det gikk greit nok å få ned litt mat. Det var verre med den drikken de kaller ”chai” (det er te, sukker og melk) Vi kan jo ikke si nei takk, for det er akkurat som å si nei til ett vennskap. Men det er jammen ikke lett å la være å lage grimaser når vi drikker det. Velkomsten i kirken er også fin. Hvis det er noen der som er nye i kirken, da gnir de hendene mot hverandre og klapper tri ganger og sier ”Mungu akubariki” (Gud velsigne deg) De har en veldig fin måte å ta i mot nykommere på.

Jeg kommer og til å savne de afrikanske dyrene. De er så stilig. Jeg er bare så fasinert! Kommer spesielt til å savne apekattene. Og giraff kysset er noe jeg kommer til å huske lenge. Hehe. Så har jeg blitt jaget av bavianer.( har til og med arr etter det enda) Det var skummelt der og da, men utrulig morsomt å tenke på nå.

Det er trist og måtte reise nå. Vi har blitt kjent med mange personer som har gjort inntrykk på oss. Afrikaneren er ”varme” personer og er flinke til å snakke om Gud i hverdagen og ta han med seg i hverdagen. De vil så gjerne dele Jesus med andre! Det gjorde stort inntrykk på meg var når jeg så at folk stod i kø for å vitne om Jesus. Det er jo bare fantastisk!

Nå har jeg stappet og hoppet på kofferten. Har mye bagasje som jeg skal ha hjem. Jeg reiser ikke før neste fredag, men jeg skal nemlig til Kilimanjaro så derfor pakket jeg nå. Gleder meg noe enormt! Men det er ikke bare fysisk bagasje jeg tar med meg hjem. Jeg har en bagasje som jeg håper jeg kan bære med meg resten av livet.

mandag 2. mars 2009

Saftigt kyss






Han såg nok at Gunni hadde ring på fing siden han valgte meg.
Hehe
















 















 

 











Da var konferanseuken og over. Tiden flyr så fort! Vi har storkost oss denne uken i lag med misjonærungene. Vi har bada, spilt fotball, holde på med forskjellige hobbyaktiviteter, grilling, leking, matlaging og så har vi hatt bibeltimer.

tirsdag 24. februar 2009



Ja, nå nærmer jeg meg Norge… Har bare tre veker igjen. Nå har vi misjonærkonferanse der alle misjonærene fra Øst Afrika er samlet. Vi TeFTere har ansvar for barneopplegget og storkoser oss med det!
Jeg sitter igjen med mange bra inntrykk og gruer meg til å reise herfra. Vi har fått opplevd veldig mye på så kort tid. Og vi har møtt så mange fantastisk mennesker! For meg så er det stor vekker å se hvordan de stoler på Gud. De har kanskje ikke mat til neste dag, men klarer allikevel å legge det på Gud og går ikke rundt og bekymrer seg. Afrikaneren er glade mennesker, og det trur jeg er fordi de klarer å legge alle bekymringene på Gud. De har ikke mye, men allikevel har de så mye å takke for. Når de ber så føler jeg at hele bønnen består av takk. De blir liksom aldri ferdig med å takke… Jeg har egentlig så mye mer å takke for, men hvor ofte takker jeg for det jeg har? Jeg trur jeg har mye å lære av afrikaneren og deres kultur…